Anmeldelse: The Karate Kid-triologien (DVD)

For meg er The Karate Kid fra 1984 en filmklassiker og det knyttes en del gode minner til denne filmen, men litt mer om det senere. Dessuten inneholder den noen klassiske filmscener.

Obs! Er kanskje ikke helt spoilerfri.

The Karate Kid (1984)

Da Daniel LaRusso (Ralph Macchio) og hans mor flytter til Los Angeles blir han kjent med japanske Mr. Miyagi (Pat Morita) som er vaktmester der de flytter inn.

Daniel kan litt karate fra før, men har lyst til å lære mer. Han oppsøker derfor Cobra Kai dojo. Men finner vel fort ut at han ikke vil være elev der. En kveld blir han banken opp av flere fra Cobra Kai. Heldigvis kommer Mr. Miyagi til unnsetning. Og etter denne hendelsen går Mr. Miyagi med på å trene Daniel med den hensikt at han skal delta på All Valley Karate Tournament der Johnny Lawrence er den store utfordringen.

Det blir ikke helt den treninga Daniel forestilte seg, da han blant annet må pusse gulv og male gjerder for Mr. Miyagi. Men dette arbeider gir resultater som vises under turnerningen han deltar i.

The Karate Kid – part II (1986)

Mr. Miyagi får brev fra Okinawa om at hans far er svært dårlig. Daniel klarer å overtale Mr. Miyagi slik at han får være med til Okinawa.

Da de ankommer Okinawa blir de møtt av et par menn som skal kjøre dem til landsbyen Tome som er Mr. Miyagis hjemsted. Det viser seg at mennene tilhører Mr. Sato som hadde en feide med Mr. Miyagi i ungdomstiden grunnet en dame. Men Mr. Miyagi vil ikke møte Mr. Sato i en siste kamp.

Dette avslaget gjør det selvfølgelig ikke lett for verken Mr. Miyagi eller Daniel under deres Okinawa opphold.

The Karate Kid – part III (1989)

En ny turnering står for dør, men Mr. Miyagi vil ikke undertegne det nødvendige papiret for Daniel, noe han etter hvert slår seg til ro med og bruker sin tid på å hjelpe Mr. Miyagi med det som skal bli en bonzai forretning.

Men Mike Barns, en Cobra Kai elev, vil gjerne ha tittelen som karatemester, noe han kun kan få ved å slå den tidligere mesteren. Derfor presser han Daniel som til slutt gir etter. Dette liker ikke Mr. Myiagi og nekter derfor å trene Daniel.

Som nærmest lyn fra klar himmel, dukker en ny karatetrener opp, Terry Silver. Han trener opp Daniel, men de fleste av teknikkene er langt unna det som er tillatt i karate. Likevel går Daniel med på å lære dem. Han bryter imidlertid dette samarbeidet, da det viser seg at Terry Silver, Mike Barns og John Kreese (trener for Johnny Lawrence i den første filmen) har et hemmelig samarbeid. Etter dette går Miyagi med på å trene Daniel.

Filmene holder seg fremdeles godt, 20-25 år etter at de kom. Jeg synes de to påfølgende filmene er gode oppfølgere. Men det er den første Karate Kid-filmen som er klassikeren.

Første gang jeg så Karate Kid var en sommer for rundt 20 år siden. Alle hadde sett denne filmen. Kanskje ikke så rart siden det var NRK som var Kanalen den gang. Den første filmen har noen klassiske filmøyeblikk. Det ene er når Mr. Miyagi sitter med et par spisepinner og prøver å fange en flue og Daniel kommer inn og klarer det etter bare et par forsøk. Det andre øyeblikket er sluttscenen i filmen etter at Daniel er mørbanket, reiser seg opp og utfører ‘fuglesparket’. Et herlig filmøyeblikk.

Den sommeren gikk alle i gata og sa “wax on, wax off“, “up, down, up, down” og “left, right, left, right“. Vi blei kanskje ikke bedre i karate, men filmen, den hadde satt spor i oss.

This entry was posted in anmeldelse-tester, DVD, film and tagged , , , , . Bookmark the permalink.


One Response to Anmeldelse: The Karate Kid-triologien (DVD)

  1. Pingback: The Karate Kid (2010) | Kino anmeldelse | Frank Eivinds verden

Legg igjen kommentar