Anmeldelse: Wall Street – Money Never Sleeps (kino)

Gordon Gekko is back.

Etter åtte års fengsel for innsidehandel, slippes Gordon Gekko (Michael Douglas) fri. Av personlige eiendeler får han blandt annet med seg en mobiltelefon på størrelse med en murstein (artig scene). På utsiden er det ingen som møter han.

Gekko har skrevet boka ‘Is Greed Good?‘ mens han var i fengsel. Boka blir en bestselger og han holder foredrag om temaet. Og det er kanskje en litt annerledes Gordon Gekko vi ser i 2008 (som filmen utspiller seg i) enn i -87.

Jacob Moore (Shia LaBeouf) jobber i en investeringsbank som det ikke går så bra for. Bretton James (Josh Brolin) er med på å velte bedriften og Moore vil ta hevn. Jacob Moore er forøvrig kjæreste og forlovet med Winnie Gekko (Carey Mulligan) som er Gordon Gekkos datter. Far og datter er ikke på talefot på grunn av en hendelsen mens Gekko satt i fengsel. Derfor går Jacob bak ryggen til Winnie og snakker med Gordon om revansjen ovenfor Bretton James.

I Wall Street 2 – Money Never Sleeps bruker Oliver Stone lang tid på å fortelle sin histore, kanskje litt vel lang. I norsktimene på i grunnskolen lærte vi at en historie skal ha en start, et høydepunkt og en avslutning. Og det skal gjerne være en spenningskurve som går (gjerne bratt) opp mot høydepunktet. Det føler jeg mangler i denne filmen. Høydepunktet er like flatt som Danmark. Når det er sagt, dette er ingen dårlig film. Men spenningskurven er ikke høy. Historien går gjevnt gjennom filmen og stiger svakt på slutten. Wall Street – Money Never Sleeps mangler thriller ellemententet og intensiteten den første filmen hadde (les min anmeldelse av Wall Street (1987) her). Filmen prøver å balansere forholdet mellom far og datter og Jacob på den ene siden og Jacob sin hevn over Bretton James på den andre siden. Denne balansen klarer ikke Oliver Stone helt, og filmens tempo er derfor ikke så høyt som det burde. På bakgrunn av dette mener jeg at Wall Street a la 2010 er en midt på treet film.

Skuespiller prestasjonene i Wall Street er gode. Michael Douglas spiller Gekko like godt som sist, men denne gangen synes jeg han har mye mer lun humor og glimt i øyet. Jeg liker også Shia LaBeouf som i filmen viser at han kan mer enn å sloss mot roboter og spionere på naboen. Dessuten fikk jeg veldig sans for birollen til Eli Wallach som spiller en slags sjuende far i huset hos Churchill Schwartz, selskapet til Bretton James.

Oliver Stone tyr også til veldig tydelig symbolbruk. Skal ikke så mye fantasi til for å finne hva Stone tenkte, da han filmer barn som blåser store såpebobler.

Det er vel ikke ofte det skjer med Hollywood-filmer ment for et voksent publikum, men Wall Street – Money Never Sleeps er faktisk tillatt for alle. Det overrasket meg litt først, men kyssing mellom Jacob og Winnie er det mest vovede i filmen.

Wall Street – Money Never Sleeps er en helt grei film, hverken mer eller mindre. Du går ikke glipp av mye om du ikke ser den, men får en helt grei kino-opplevelse.

Foto: IGN.com – 2010 © 20th Century Fox 

Utgitt: 2010. Nasjonalitet: USA. Regi: Oliver Stone. Manus: Allan Loeb og Stephen Schiff. Medvirkende: Shia LaBeouf, Michael Douglas, Carey Mulligan, Susan Sarandon, Frank Langella, Josh Brolin, Eli Wallach.

This entry was posted in anmeldelse-tester, film and tagged , , , , , , , , . Bookmark the permalink.


Legg igjen kommentar