Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg alltid gjør det…

… eller jeg skjønner det vel kanskje. Så en episode av Grey’s Anatomy i natt. Og inn på akutten kom en mann som hadde armer og bein i kryss, og vinkler som nå mindre behagelig ut. Åpne sår var det også, og så skulle de jo prøve å få retta ut det here da.

Det er her jeg sliter litt. Jeg blir nærmest fysisk uvel når jeg ser åpne sår som i denne episoden, og beinsplinter som stikker ut både av lår og albuer. Jeg merker at hele kroppen jobber hardt med ulike reflekser, og mageinnholdet på meg er på vei opp og ut (men det kom ikke så langt, heldigvis).

Og når jeg ser grøssere og skrekkfilmer sitter jeg og venter på at den neste øksemorderen skal dukke opp fra intet. Og jeg skvetter like mye hver gang, selv om jeg sitter der og venter og vet at jeg skal bli skremt.

Selv om jeg vet at jeg blir drit skremt og uvel i hele kroppen av å se dette, velger jeg likevel å utsette meg for den faren. Hvorfor? Antakeligvis av samme grunn som jeg tar berg-og-dalbane og andre hopper ut fra broer i strikk, for å få et aldri så lite kick.

Og jeg vet at jeg snart kommer til å utsette meg for det samme igjen.