Retro: Luigi’s Mansion – GameCube (anmeldelse)

Dette er del 3 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og GameBoy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side, men republiseres nå på bloggen til glede for nye lesere. Ha i minnet at teksten er skrevet for 6-7 år siden (det kan være småfeil i teksten, har ikke sjekket dette på nytt). Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Dagens anmeldelse blei første gang publisert 1. august 2002.

Luigi’s Mansion

Hver gang Nintendo har landsert en ny spill konsol, har det kommet et nytt Mario spill. NES hadde sitt Super Mario Bros. 1, med SuperNES kom Super Mario World og Nintendo64 hadde Super Mario 64 . Men med GameCube kom det ikke noe nytt Mario spill (heller ikke GameBoy Advance hadde noe nytt Mario spill), men et der hans bror Luigi har hovedrollen.

Luigi har vært så heldig (!??!?) å vinne et slott i et lotteri han ikke har deltatt i en gang. I sin store glede inviterer Luigi sin bror Mario på besøk. Men Mario forsvinner i slottet før Luigi ankommer. Dessuten viser det seg at Luigis nyvunne slott er fult av spøkelser og at de antakelig har noe med Marios forsvinning. Dermed blir det Luigis oppgave å finne sin bror. På veien får han litt hjelp. Professor Elvin Gadd gir deg Poltergust 3000 og en GameBoy Horror.

Poltergust 3000 er en ryggsekk liknende sak som hovedsakelig blir brukt til å suge tilseg spøkelser, ikke helt ulikt utstyret de brukte i Ghostbusters på 80-tallet (Luigi’s Mansion likner dessuten på en episode fra X-Files, nemlig 6.6: “How the Ghost Stole Christmas “), og til å bevege lommelykten. Dette krever sin trening. I starten er det vanskelig å bevege Luigi samtidig som du skal flytte på sugeren (med C-spaken) slik at du får fanget spøkelsene. Men etter litt spilling er det ingen problemer å beherske begge de analoge spakene. For å suge må du trykke R og siden det også er en analog knapp, suger du mer jo hardere du trykker. For å kunne suge inn et spøkelse, må du få fram hjertet til det. Og det gjør du ved å lyse lommelykta mot spøkelse. Noen ganger må du også gjøre spesielle ting i et rom for at dette skal skje. Vanligvis er det ikke noe problem å finne ut hva du skal gjøre.

Det kan kanskje høres litt kjedelig ut å bare gå rundt og suge til seg spøkelser med Polterguster, men det er det ikke. Rommene er forskjellige og jeg synes det er ganske gøy. Etterhvert får du også mulig het til å bruke Polterguster som vannkanon, flammekaster og “ismaskin” (vann fryster osv.). Dette gir selvsagt spillet variasjon.

Lydeffektene i Luigi’s Mansion er veldige gode og gjenspeiler bra det som skjer i spillet. Har du mulighet til å koble GameCube opp mot et surround anlegg, er det absolutt å anbefale. Da kan du høre hvor i rommet et (eller flere) spøkelse dukker opp. Og det har jo sine fordeler. Atmosfæren i spillet blir mer levende. Musikken er ikke allverden, det finnes kun et musikk tema som spilles om og om igjen i ulike varianter. Men likevel virker ikke dette irriterende. Musikken varier etter hvordan Luigi har det. Luigi nunner og plystrer melodien på ulike måter og det tar ikke lange stunden før også du vil gjøre det samme. Er Luigi nervøs og redd, gjenspeiler det seg i hvordan musikken spilles.

Grafikken i Luigi’s Mansion er et kapittel for seg. Den er rett og slett helt nydelig med sin tegnefilmaktige utforming. Den klarer fint å vise hva GameCube er i stand til å vise av spesialeffekter. Med gjennomsiktige spøkelser, partikkeleffekter som er brukt i flammekasteren og vannkanonen og Luigis evne til å hvise følelser. Han har et stort register med ansiktsuttrykk som tydelig viser hvordan han har det. De ulike objektene i spillet har samme fysiske egenskaper som i virkeligheten, bare prøv å sug til deg en gardin eller dusjforheng og du ser hva jeg mener. Imponerende. Spillet er fastlåst i en kameravinkel, dette skyldes at alle knapper på kontrollen er brukt til å styre Luigi og Polterguster. Det gjør egentlig ingenting. Når du går innover i et rom eller nedover en korridor, blir vegger og ting som er nærme deg halvgjennomsiktig og dette fungerer veldig bra.

Det finnes vel egentlig bare en negativ ting med spillet; det er ganske kort. Det tar med andre ord ikke så alt for lang tid å spille igjennom spillet. Noen kvelder med intens spilling burde holde. Men bortsett fra det er det et topp spill som du bør få med deg.