Et år siden nedstengningen av Norge

Torsdag 12. mars 2020 er nok en dag mange kommer til å huske i lang tid framover. Men det hele starter litt tidligere på vinteren. Jeg husker det blei nevnt i nyheten i januar (23. for å være nøyaktig, men dettte måtte jeg sjekke) at den kinesiske byen Wuhan blei stengt ned på grunn av et influensaliknende virus. Jeg må innrømme at jeg synes dette virket litt snålt. Stenge en hel by liksom.

Men så begynte det å dukke opp tilfeller i Italia og etter hvert enkelte tilfeller i Norge etter at personer kom hjem fra vinterferie i Østerrike og Italia. Og vi begynte å skjønne at Covid-19, eller korona, kanskje var litt mer alvorlig enn man først trodde.

22. februar var samboer og jeg på Folketeateret for å se musikalen Chess. Lite visste vi at det ville ta lang tid før vi igjen fikk mulighet til å gå på et kulturarrangement.

I dagene opp mot 12. mars begynte man å skjønne at noe var i gjære. Forskjellige arrangementer blei avlyst i dagene før. Onsdag kveld var vi i butikken fordi vi måtte handle. Der var det mange folk med fulle vogner og butikkene var tomme for do-ruller, pasta og hermetikk.

Jeg jobber i barnehage og da vi var ute på formiddagen torsdag 12. mars ventet vi bare på at Erna Solberg skulle trykke på den store røde knappen. Og plutselig blei Norge stengt.

I løpet av det siste året har vi vært inn og ut av ulike farge nivåer, alt etter som smittesituasjonen har endret seg. Og kanskje spesielt for oss som bor i Oslo.

Heldigvis vil jeg si, jobber jeg i barnehage. Bortsett fra nedstengingen, har vi jo vært så heldige å få være på jobb hele tiden. Er jo vanskelig med hjemmekontor for oss. Selv om vi så godt det lar seg gjøre holder avstand til kolleger, er det heldigvis ikke forbudt med nærkontakt med barn. Så vi har vært heldige å få klemmer hver eneste dag. Jeg kan godt skjønne at det tærer ekstra på de som har hatt hjemmekontor siden mars, eller støtt og stadig må stenge butikken eller restauranten sin.

På høsten var vi på Bettania, et show med Anita Skorgan og Elisabeth Andreasen. Og det er vel kanskje det jeg har savnet mest det siste året. Friheten og muligheten til å gå på konserter, show og kino.

Heldigvis er vaksinasjonen kommet i gang, om mulig noe tregt. Men det har startet. Og etter hvert vil samfunnet gradvis kunne åpnes mer og mer. Det gleder jeg meg veldig til!