Filmanmeldelse: Den første julen i Skomakergata (2023)

Det er litt skummel når noen finner ut at det skal lages en forløper til en av våre barndomsskatter, nemlig Jul i Skomakergata. En klassisk julekalender som gikk første gang på NRK i 1979. Den første julen i Skomakergata har kinopremiere 10. november, men hadde førpremiere på kinoens dag 4. november.

Jeg må innrømme at det er vanskelig å legge bak seg det som finnes i vår kollevtive hukommelse gjennom nesten 45 år og som har vært en viktig del barndommen og gleden i desember.

Historien til Den første julen i Skomakergata er lagt til jula 1945, altså rett etter at andre verdenskrig er over og en del år før handlingen i Jul i Skomakergata.

Det er fint å se en mer livlig Skomakergate. Mens TV-serien er spilt på scene innendørs, er filmen utendørs med nedoverbakker og alt.

Stine som er ni år har rømt fra skolen hun går på og tar toget for å komme lengt smulig vekk. Siden hun ikke har billett, må hun hoppe av på på togstasjonen i Skomagergata og gjemmer seg ved første mulig plass, som viser seg å være hos Skomaker Andersen.

Både Stine og Skomaker Andersen er forskjellige i forhold til TV-serien. Mens vi kjenner Stine som en snill og hjelpsom jente, er hun i filmen mer rampete, driver med løgn og forteller usannheter. Dette kan kanskje forklares at hun prøver å skjule den egentlige historien hennes.

Skomaker Andersen er jo kjent for å være en hyggelig og blid mann. En som hjelper og oppmuntrer de andre i Skomakergate. Slik er han ikke i filmen. Skomaker Andersen har nemlig stengt seg inne på skomakerverkstedet sitt. Han går ikke ut og får andre for å handle for seg. Og all kommunikasjon og levering av sko som skal fikses skjer gjennom en luke i døra.

Stine ser selvfølgelig det som sin oppgave å komme til bunns i hvorfor Skomaker Andersen har det som han har det og prøver å gjøre noe med det. Men en avdanket stjerne prøver å stikke kjepper i hjulene for Stine…

Den første julen i Skomakergata er en helt grei film for oss som er godt voksne og vokste opp med Jul i Skomakergata på TV. For barna vil jeg tro det er gøy og spennende at Stine går litt sine egne veier, prøver å ordne opp og er litt rampete. Ellers synes jeg casting til de forskjellige rollene er veldig gode. Og jeg skulle gjerne sett mer til både Rosengren, fru Franzen, Jørgen og Snipp med flere. For dette var kakrakter som gjorde seg godt og hadde fortjent enda mer tid på lerret. Det var også gøy og nærmest ubemerket høre noen av de klassiske sangene fra TV-serien.

Alt i alt en hyggelig julefilm.